buzzroco Kontakt
Tre lyskilder, to ansikter og en bakgrunn som ikke flimrer
Blogg Lyssetting

Tre lyskilder, to ansikter og en bakgrunn som ikke flimrer

Henrik Solberg viser verktøyene og metodene vi bruker når vi bygger lys for en samtale: hva som står hvor, hva som måles, og hvordan hudtonene holder seg like gjennom hele opptaket.

Henrik Solberg 5 min lesetid

Utstyret jeg alltid starter med

Når jeg skal vise noen hvordan et samtaleoppsett lyssettes, starter jeg med få og enkle ting. To softbokser på stativ, en mindre lyskilde til kantlys, en reflektorplate og en grå testflate å holde opp foran ansiktet. Det er nesten alt. Du trenger ikke et stort lager for å få jevne ansikter, du trenger kontroll over retning og styrke.

Lysene bør kunne dimmes og ha samme fargetemperatur. Blander du kalde og varme lyskilder, får vert og gjest ulik hudfarge i bildet, og det er vanskelig å rette opp senere. Jeg setter derfor alle lys til samme verdi og dekker vinduer med tykke gardiner, slik at dagslyset ikke endrer seg i løpet av opptaket.

Stativene bør være tunge nok til at ingen vipper dem i ivrig samtale. Sandsekker i bunnen koster lite og sparer deg for mange avbrudd.

  • To softbokser med dimmer
  • Ett mindre kantlys til bakgrunnen
  • Reflektorplate og grå testflate
  • Sandsekker på stativene

Tre-punkts lys uten å gjøre det vanskelig

Tre-punkts lys betyr hovedlys, fyllys og kantlys. Hovedlyset står skrått foran personen, litt over øyehøyde, og gir ansiktet form. Fyllyset står på motsatt side, svakere, og tar bort de hardeste skyggene. Kantlyset står bak og til siden og skiller skuldre og hår fra bakgrunnen.

I en samtale med to personer deler jeg ofte oppgavene på en praktisk måte. Hver softboks fungerer som hovedlys for den ene og fyllys for den andre, hvis stolene står på skrå mot hverandre. Det gir to jevne ansikter med bare to store lyskilder, og kantlysene kommer på toppen som en liten ekstra.

Jeg flytter lysene ett om gangen og ser på skjermen etter hver justering. Endrer du flere ting samtidig, vet du ikke lenger hva som hjalp.

Slik måler jeg hudtoner i stedet for å gjette

Øyet venner seg til lyset, kameraet gjør det ikke. Derfor bruker jeg verktøy i kameraet eller i opptaksprogrammet i stedet for å stole på inntrykket i rommet. Zebra-mønster viser hvor bildet nærmer seg overeksponering, og et enkelt histogram viser om ansiktet havner for mørkt eller for lyst.

Hudtonen ser jeg på ved å holde den grå flaten ved kinnet og sette hvitbalansen manuelt. Ikke la kameraet velge hvitbalanse selv. Den kan skifte midt i en setning når en gjest lener seg frem og fyller bildet med en mørk genser.

Jeg ber også begge deltakerne sitte i opptaksposisjon mens jeg måler. Lyset faller annerledes på et ansikt som sitter rett enn på et som slapper av i stolen etter ti minutter.

Bakgrunnen: jevn og uten overraskelser

Bakgrunnen skal ikke stjele oppmerksomheten. Jeg bruker en vegg eller et nøytralt stoff i dempede farger, med litt avstand til personene, slik at skyggene deres ikke faller på den. Omtrent en meter er nok i de fleste rom, mer hvis du har plass.

Kantlyset og et eventuelt bakgrunnslys settes lavere enn hovedlyset. Hvis bakgrunnen blir lysere enn ansiktene, trekkes blikket bort fra dem som snakker. En vanlig feil er å lyse opp en hylle med pyntegjenstander så sterkt at den ser ut som scenen.

Praktiske lamper i bildet, som en bordlampe, må enten slås av eller regnes med som en del av lyset. Jeg teipet en gang over bryteren på en slik lampe etter at en gjest skrudde den på midt i opptaket.

Merking på gulvet og notater i loggen

Når lyset er riktig, markerer jeg det. Små biter malertape på gulvet viser hvor stativene står, og hvor stolbena skal være. Et kamera som er flyttet to centimeter på grunn av en gjest med lange ben, endrer hele bildet, og tapen gjør det lett å rette opp.

Jeg skriver også ned verdiene i en kort logg: lysstyrke på hver lampe, avstand til personene, hvitbalanse og kameraets blenderverdi. Hver gang du tar opp, kan du bygge samme oppsett på ti minutter i stedet for en halvtime.

Loggen følger med når en operatør tar over. Da trenger ikke vedkommende å gjette hva som var tenkt, og bildet ser likt ut fra episode til episode.

  • Tape på gulvet for stativer og stoler
  • Logg med lysstyrke og avstander
  • Hvitbalanse skrevet ned som tall

Testopptak før gjesten kommer

Det siste steget er et kort testopptak med stand-in. Be en kollega sitte i gjestestolen i fem minutter mens du ser på bildet i full størrelse. Se etter skygger under øynene, glans i pannen og om bakgrunnen endrer farge når personen beveger seg.

I høstmånedene faller dagslyset tidlig, og rom som var lyse ved lunsj kan være mørke ved opptak om kvelden. Test derfor på samme tid på dagen som du skal ta opp, og ikke bare en gang.

Når testen ser jevn ut, spiller jeg den av for hele teamet og ber om en kommentar. Ofte oppdager andre ting jeg har sett meg blind på, for eksempel en refleks i briller eller en skygge fra mikrofonarmen.

Gode samtalebilder kommer fra få verktøy brukt med omtanke: lik fargetemperatur, målt hvitbalanse, tydelig merking og en logg som gjør oppsettet gjentakbart. Start enkelt, endre ett lys om gangen, og ta alltid et testopptak med en stand-in før gjesten sitter i stolen. Da er det lyset du har bygget som gjør jobben gjennom hele episoden.

Kystveien 14, 4836 Arendal37 02 41 85post@buzzroco.no