Utgangspunktet: én mikrofon, én stemme
Når jeg setter opp et videopodkastbord sammen med deltakerne, starter jeg alltid med regelen om at hver person har sin egen mikrofon. Det høres selvfølgelig ut, men mange begynner med én mikrofon midt på bordet fordi det er raskt. Resultatet er at verten låter nær og gjesten fjern, og at all støy i rommet kommer med.
Med egen mikrofon får hver stemme sitt eget spor. Det betyr at vi kan justere nivå, fjerne et host og dempe et sidelyd uten at det rammer den andre. Dette er det viktigste valget i hele lydoppsettet, og det tar ikke mer enn noen minutter å gjøre riktig fra begynnelsen.
På kurset går vi gjennom dette på et ekte bord, ikke på en tegning. Deltakerne setter seg ned, jeg flytter stolen og mikrofonarmen, og vi hører forskjellen med en gang.
Plassering av mikrofonen i praksis
Jeg monterer mikrofonene på bordarmer, ikke på selve bordplaten. Armen tar opp vibrasjoner fra albuer og kopper, og den lar deltakeren sitte avslappet uten å måtte lene seg frem. Munnen skal ligge en knyttneve til en håndsbredd fra mikrofonen, litt til siden for å unngå puff på p og b.
Mikrofonen skal helst være utenfor kamerabildet, men ikke så langt unna at avstanden endrer seg hver gang noen flytter seg. Jeg ber derfor alltid deltakeren sitte som de vil sitte under hele opptaket, og så flytter jeg armen til dem, ikke omvendt.
Deltakere som snakker mye med hendene, får armen plassert litt lavere og til siden. Det koster et minutt og sparer mange timer med redigering.
- Avstand: en knyttneve til en håndsbredd
- Litt til siden av munnen, ikke rett foran
- Mikrofonarm i stedet for stativ på bordet
- La deltakeren sette seg først, så flytter du armen
Nivåer: å finne en trygg inngang
Når mikrofonene står riktig, justerer jeg inngangsnivået for hver person. Jeg ber deltakeren snakke i vanlig samtaletone, så leser jeg av nivåmåleren. Målet er at toppene ligger godt under rødt, med litt rom igjen til latter og stemmen som stiger i en historie.
Mange stiller nivået for lavt av frykt for å klippe, og hever det senere i redigering. Da følger også bakgrunnsstøyen med opp. Jeg foretrekker et sunt nivå fra start, og heller litt margin til toppene.
Jeg sjekker nivåene på nytt etter noen minutters samtale. Folk snakker ofte høyere når de blir engasjert, og et nivå som var fint i testen kan bli for varmt etter ti minutter.
Lekkasje mellom deltakerne
Lekkasje er når stemmen til én person også havner i mikrofonen til den andre. Det gir et svakt ekko og en tynn, hul lyd som er vanskelig å rette opp senere. Jeg bekjemper det på tre måter: avstand mellom deltakerne, riktig retning på mikrofonen og lavere nivå enn man først tror.
Mikrofonen settes opp slik at den tar imot lyd fra munnen og peker bort fra den andre personen. Hvis rommet er lite, kan et mykt møbel eller et teppe mellom stolene hjelpe. Det trenger ikke være dyrt, men det må være på plass før opptaket.
Til slutt ber jeg alle snakke litt hver for seg i testen. Da hører jeg i hver kanal om en annen stemme ligger bak, og kan justere før det er for sent.
- Retning bort fra sidemannen
- Så lavt nivå som samtalen tåler
- Myke flater mellom stolene i små rom
Testopptaket jeg aldri hopper over
Før jeg sier at vi er klare, tar vi et testopptak på to til tre minutter med vanlig samtale. Jeg spiller det av med hodetelefoner og lytter etter brum, klikk, lekkasje og nivåhopp. Det som er lett å overse i øret under opptak, hører man tydelig i avspilling.
Jeg lytter først til hver kanal alene og så til alle sammen. Det avslører ofte at en mikrofon er skrudd av eller at en kabel er løs. Disse feilene er irriterende å finne etter at en time med samtale er tatt opp.
Testopptaket tjener også et annet formål: deltakerne får høre sin egen stemme og slapper ofte av. Det gjør den første ordentlige samtalen bedre.
Notater til den som overtar
Til slutt skriver jeg ned det vi har gjort: hvilken mikrofon som tilhører hvem, hvilke nivåer vi endte på, og hva som ble endret underveis. Et enkelt ark holder, men det må være tydelig nok til at en operatør eller redaktør kan forstå oppsettet uten å ringe.
Jeg merker mikrofonene fysisk med navn eller tall, og kanalene i opptaksprogrammet får de samme navnene. Det virker småtteri, men det sparer mye forvirring når noen skal redigere flere uker senere.
Dette er det mest praktiske jeg lærer bort: lyd handler like mye om rutine og orden som om utstyr.
God lyd i et videopodkastopptak kommer sjelden av dyrt utstyr, men av små, gjentatte valg: én mikrofon per person, riktig avstand, trygge nivåer, et ærlig testopptak og notater som følger filene videre. Gjør dette i samme rekkefølge hver gang, så blir opptaksdagen rolig, og den som redigerer får materiale som ikke må reddes.
